top of page

En helt original Mini Mrk. IV dukker opp i Vestjylland


En rustfri 70-talls Mini finnes ikke

I vårt klima er det VELDIG lang avstand mellom dem uansett. Selv om en bil har vært trygt oppbevart av veien i årevis, har tidens tann tatt sin toll. Jeg har restaurert en del gamle biler opp gjennom årene, så jeg vet hvordan dette er. Likevel kan jeg ikke la være å holde et øye med hva som kommer for salg av bilmodellene jeg er interessert i. En av disse bilmodellene er den klassiske Mini fra 1959-2000. Siden det er over 40 år siden importen til Danmark stoppet opp, er det langt mellom snapsene. Men i 2022 dukker det opp en ganske interessant bil her i Vestjylland, denne i form av en helt original Mini Mrk. IV (modellvariant fra 1976-1982). En slik var min første bil, og denne til og med i samme farge. Prisen var høystbydende, noe som kan dekke helt urealistiske forventninger, eller det motsatte.


Verdt å spare?

Du må nyte lykken og håpe på en rimelig avtale når du leter etter en klassiker. For hva er en gammel bruktbil verdt? Tross alt handler det om tilbud og etterspørsel. Skal du bedømme etter prisen på gamle "hundehus", er det flere som ønsker å kjøpe enn det er biler til salgs. Men tross alt må en Mini være veldig gammel, ekstremt godt vedlikeholdt eller en spesiell modell for å virkelig koste penger, og en '79 Mini 1000 er ingen av delene. Mange av de virkelig fine bilene skifter dessverre ofte eiere uten noen gang å bli lagt ut for salg, eller ender opp hos bilforhandlere som spesialiserer seg på klassiske biler, og da får prisen typisk alt den orker og noen ganger litt til. Jeg personlig synes det er gøy å børste støvet av slike biler selv og bytte med de som har eid og kjørt bilene. Det er ofte den eneste veien til bilens virkelige historie, og et kjøretøy uten historie har ikke samme verdi for meg. En god avtale er der begge parter føler at det var en god avtale. Men som vestjysk skal selgers smil helst ikke være for bredt.



En morsom handel

Men som jeg sa, denne annonsen vekket min interesse. Bildene av bilen så veldig lovende ut. Men hvor ofte har du ikke blitt skuffet når du ser bilen i virkeligheten? En telefonsamtale avslørte imidlertid at det var en 1-eiers bil, som var garasjert siste gang tilbake i 2011. Nå skulle huset selges og garasjen tømmes, derfor måtte bilen avhendes, helst til en Mini-entusiast. Jeg tok en tur for å se på den med en gang. Eieren hadde eid 3 Minier opp gjennom årene, og hadde tydeligvis fortsatt en sterk tilknytning til denne bilen. Samtalen gikk faktisk lystig om Mini og tiden da de var populære på de danske veiene. Men uansett var prisen nå noe mer fast enn annonsen tilsa. Eieren håpet å få samme pris som da den var ny. Jeg hadde vanskelig for å finne motargumenter for dette litt underhendte pristilbudet. Jeg synes det var greit nok. Bilen var ikke et funn som sådan, men komplett ned til minste detalj, inkludert et helt uskadd interiør som er en sjeldenhet for gamle Minier.


Bilens karosseri var pent fritt for bulker og uten synlig rust på de vanlige stedene, men ekstremt patinert. Dessverre også med spor etter tidligere utført rustarbeid i bunn av front og i ett ytterpanel. Mange lag med understellsbehandling kan være en god ting, men kan også skjule mye rust. Faktum var imidlertid at denne bilen absolutt var verdt å redde. Og det kan være gøy å ha sin første bil igjen.


De mange årene i en fuktig garasje hadde vært tunge for bilen. Selv om den hadde kjørt inn der på egen maskin, måtte den trekkes ut i lyset. Bilen hadde flate dekk, uten batteri, en radiator som var korrodert og et giroppheng som var rustet over. Derfor var det ikke mulig å prøvekjøre, men selger kunne garantere at de 116.000 km var ekte, og all dokumentasjon inkl. servicebok snakket sitt tydelige språk om bilens historie. Det var ingen grunn til å tvile på bilens historie. Den originale kjøpsfakturaen og bildet av bilen som ny var på plass, så jeg kjøpte den på stedet.


Rusten eller ikke?

Det er en litt risikabel forretning å kjøpe en 43 år gammel Mini uten å inspisere den grundig for rust. Fordi rust er der, det er det eneste du kan være helt sikker på. Jeg kjenner Miniers svakeste rustpunkter alt for godt, så jeg kunne lett konstatere at dette ikke var et helt kamuflert rustvrak. Likevel var det litt spennende å få ut seter og teppe og få det på heisen for å sjekke kroppen skikkelig. Jeg kunne imidlertid puste lettet ut. Det som var av rust i bunnen av bilen var til å overse.


Totalrenovering eller ute på veien som den er?

Men det store spørsmålet gjensto en stund, totalrenovering eller rett og slett tilbake til trafikkdyktig stand? Jeg valgte (som så ofte før) den totale separasjonen. Et valg jeg var litt bekymret for, for når separasjonen først er i gang, er det på et tidspunkt ingen vei tilbake. Jeg valgte imidlertid å ha motoren i gang før demontering for å se og høre om den fungerte ok, noe som kan tyde på mye, etter at motoren går å dømme. Men siden clutchens hydraulikk var rustet, kom den ikke på veien før den ble demontert. I denne fasen av en renovering har skuffelser en tendens til å dukke opp. Denne bilen er intet unntak. Bilen hadde på et tidspunkt fått ny innerskjerm og to nye forskjermer, noe som tilsynelatende var ok, da rustarbeidet var profesjonelt utført. Dessverre hadde rusten hatt fritt spillerom i den gjenværende originale innerskjermen, og derfor hadde bilen vært lekk på den siden med mugg og rust i understellet som følge. Mus hadde også storkost seg i understell og varmeapparat. Listen over nye deler som trengs, ble stadig større.


Separasjon uten problemer

Takket være overdådig rustbeskyttelse over tid, var demonteringen enkel og stort sett fri for rustne bolter. På den annen side er det litt av en jobb å få skrapet bort all Tectyl. Flere steder var det et lag med sort klebrig masse opp til ½ cm tykt. Men hvis det skulle gå av, måtte det være nå før lakkering.


Motoren kom ned med forakselen og etterlot et stort svart hull med overflaterust og oljeblandet skitt i en herlig deprimerende blanding. Bakbroen var en spennende del av separasjonen, for var den gjennomrustet?


Heldigvis var det ikke det, og det var til og med den originale bakakselen som fortsatt var der. Det var en lettelse, og også at de bakre brofestepunktene heller ikke var gjennomrustet. Tanken var å pusse opp disse delene med nye foringer og lagre mens bilen ble malt. Malerens første oppgave var derfor å male fremre og bakre bru, slik at vi kunne få den hjem og begynne å montere. Alle løse deler ble sandblåst og malt, og etter hvert ble den triste demonteringen erstattet av gledelig montering av nye deler. All gummien på en så gammel bil er myk og alt ble byttet ut. Alle Minier etter 1969 har gummioppheng. Derfor ble også opphengselementer erstattet med nye originaldeler. Det fine med å lage en gammel Mini er at alle deler er lett tilgjengelige og ikke dyre.


Å male tar tid

Det nakne karosseriet ble sandblåst på kritiske steder her på stedet og tatt med til maling i lukket tilhenger rett før sommerferien. Det var håpet å få det tilbake etter en måned eller to, men det gikk ikke slik. Det trakk ut, og det var ikke før siste fredag før jul at det var klart for henting. Vinteren 2022 var en prøvende tid for billakkbransjen med høye energipriser.

Forvandlingen var imidlertid total. Den triste falmede lakken ble nå erstattet med ny skinnende blank ditto. Fantastisk!


Egentlig var tiden som gikk med tom heis på verkstedet god nok, dels var det greit å ha en liten pause, og dels ga det tid til å få gjort skikkelig fremre og bakre bru, og rense alle deler som måtte gjenbrukes og fint. Klar for installasjon. All clutchhydraulikk ble fornyet, hovedbremsesylinder ble pusset opp og gjenbrukt. Alle rør og slanger fornyet. Varmeapparat rengjort med nytt varmeelement, klar for montering.


Motoren resirkuleres som den er

Tilstanden til motoren og girkassen kan av gode grunner være lite kjent. Til slutt falt imidlertid valget på å nøye seg med rengjøring og lakkering av motoren uten demontering. Den fikk imidlertid nytt dobbelt kamakselkjedesett og nye pakkebokser der det var mulig, så det måtte ses om det var lurt å hoppe over der gjerdet var lavest, hva drivverket angår. Starter og dynamo ble tatt fra hverandre, rengjort og rengjort. Motor og foraksel ble gjenforent og satt til side, klar for montering.


Bedre bremser?

Bremser på en Mini fra den tiden er et svakt punkt, så i stedet for å pusse opp bremsene foran, ble trommelbremsene erstattet med et komplett sett med Cooper S skivebremser og tilhørende nye hjulnav. Det interessante med den var om det ville være nødvendig å montere en bremseforsterker, noe jeg ønsket å unngå for å bevare det originale utseendet til motorrommet.


Samling

Å samle en bil er det du ser frem til, og det gikk stort sett etter planen. Når kroppen først kom tilbake etter maling, gikk det fort. Ettersom malingen ble utført av et firma jeg ikke har brukt før, var det kvaliteten på malingen som skulle være avgjørende for sluttresultatet som måtte modelleres etter. Lakken var ikke perfekt, men ganske bra. Derfor fikk denne bilen akkurat prikken over i-en i form av et ratt fra en nyere modell og en original 1275 GT eksos som jeg fant i Sverige. I tillegg til dette ble alle deler som kunne gjenbrukes resirkulert og kostnadene ved innkjøp av nye deler ble holdt i sjakk. En del av den historien inkluderer også at jeg har en del reservedeler fra tidligere Mini-renoveringer som kan brukes. Så budsjettet for denne bilen løp ikke løpsk, slik det lett kan.


Tilbake på veien igjen

23. mars ruller bilen for første gang på 12 år under egen motor, og heldigvis var både motor, clutch og girkasse helt i orden. 21. april dukker den opp og registreres igjen. En nymontert bil har alltid en del ting som skal fikses. Denne bilen hadde en merkelig skranglelyd som var svært vanskelig å finne. Lyder viste seg å komme fra den lille plastklaffen på siden av varmeren, som slipper luft ut i bilens fot godt på førersiden. Plasten var blitt hard med tiden og kunne gi en raslende lyd som hørtes ut som metall mot metall. Det tok ganske mange timer og mange små prøvekjøringer for å få taket på den lyden.


Det var virkelig en nostalgisk opplevelse å kjøre en slik igjen. Sluttresultatet ble faktisk helt ok, om jeg skal si det selv. Bilen har beholdt sin originalitet uten å gå til ytterligheter. Men nettopp Minier fra slutten av 70-tallet er i ferd med å bli en sjeldenhet i dag.


Denne bilen skal i fremtiden brukes som reklamebil for firmaet mitt og som en morsom bil for undertegnede og min familie, som også liker disse karismatiske små bilene.


Mark IV 1977–1983

Denne modellserien er kjent for å ha to brytere i rattstammen, visker/spylerfunksjonene ble flyttet opp til rattet på motsatt side av avviserbryteren. Vindusvisker og sprinkler kunne dermed aktiveres uten at sjåføren trengte å strekke seg etter den lille bryteren ved tenningsnøkkelen. Alle modellene fikk åpne sidevinduer bak og mer støydempende materialer under gulvmatter i front. Denne modellen fikk en gummiopphengt frontbro; noe som hindret de verste motorvibrasjonene i å forplante seg til karosseriet. Alle forbedringer som ga en sårt tiltrengt forbedring av komforten.

I tillegg til disse vanlige forbedringene har 1000 og Clubman også friskluftdyser på hver side av dashbordet. Det var også stoffseter med justerbare ryggstøtter og sikkerhetskroker. Alle modellene er utstyrt med en 1½ tommers SU-forgasser.


Opprinnelig montert radio var ekstrautstyr.

Denne bilen er den ansiktsløftede modellen fra 1978 med de nye baklysene med innebygde baklys. Heldigvis uten de stygge skjermforlengerne som alle Mini-modeller i Danmark fikk fra 1981-.


4 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page