Første kjøretur siden 70-tallet

Mini 1000 er født

Den klassiske Minien var i produksjon i 41 år og ble ansiktsløftet 7 ganger.

Den første store oppdateringen kom høsten 1967, og dermed ble den, i beste engelske tradisjon, Mark II. Oppdateringene var ikke ubetydelige. Viktigst av alt fikk 1000 Super-versjonen den litt større motoren (998). Samtidig ble den "fjernstyrte" innfellbare girspaken fra Cooper-versjonene standard i Mini 1000. Dessverre med en nedjustert motor fikk den 1000-motoren med 38 hk. Cooperens skivebremser var heller ikke inkludert i kjøpet. En litt større frontgrill og større baklykter var en del av de kosmetiske endringene. Modellen var tilgjengelig både som Morris og Austin.

Men det var likevel en betydelig oppdatering av den ganske grunnleggende Minien. Mark II-modellen var bare i produksjon i 2 år og er derfor ganske sjelden i dag. Broren min hadde 2, en '68 og en '69, og vi kom oss mye rundt i dem. Det var fri fart i Danmark den gangen, så de fleste turene var med en kloss på gasspedalen.

Vår Austin Mini 1000

I 2011 kom jeg over en annonse for en 1968 Mark II til salgs i Sverige. Den var i veien og måtte bort så fort som mulig. Den sto i en garasje som måtte demonteres, og den hadde stått der i flere tiår. Den var ikke helt komplett, og motoren var tatt ut, og flere deler til den var blitt borte. Jeg fortalte min gode venn Johnny at hans lille blå Mini 1000 var til salgs billig litt nord for Gøteborg. Han hadde hatt en av disse som sin første bil. Han tigget og plukket den opp. Dessverre rakk Johnny bare å ta den fra hverandre før han ble syk. Hans altfor tidlige død satte en midlertidig stopper for renoveringen. 2 dager før Jonny døde, ba han meg ta vare på Minien, og det er en forpliktelse.

Jeg hadde allerede en fin Mrk. I, fra 1966, så jeg trengte ikke flere og hadde ikke plassen. Men en Mini tar ikke mye plass, så jeg tok utfordringen.

En bundet oppgave

Jeg plukket den opp en bitende kald vinterdag i 2017, og jeg visste ærlig talt ikke hva jeg skulle gjøre med den. Så den havnet i en låve hos kjørelærer Preben Rasmussen i Ikast. Jeg hadde verken tid eller energi til å fikse den. Men jeg holdt et øye med de manglende delene.

Jeg finner en komplett motor og girkasse i Nordjylland. Over et år er motor og girkasse renovert med nye stempler, veivaksel balansert, samt et Cooper-sylinderhode. Alle slitedeler byttes ut med nye kvalitetsdeler, f.eks. noen NOS-originaldeler. Motoren startes opp i en testbenk og plasseres som pryd på Elektro Partners Nostalgihjørne, i påvente av en bil som er det verdig.

Korona forandrer alt

Koronaepidemien forandrer livene til mange – det er litt tid til overs. Jeg klarer å finne bilens registreringsbevis, og bilen har verdi, og jeg får godkjenning fra SKAT slik at den kan registreres her i landet. Kjørelærergården legges ut for salg, så det tomme karosseriet skal hentes tidlig på våren 2020 og flyttes litt rundt, der det nå var plass, og til slutt ende opp på et verksted i Hejnsvig, som skal ta seg av den siste rusten. Karosseriet skal blåses med tørris, noe jeg aldri har prøvd før. Det var rust overalt, så derfor. Nye originale forskjermer kommer, og rusten og småbulkene er sakte men sikkert i ferd med å komme under kontroll.

Elektro Partner og Gunnar tar over prosjektet

Det rå karosseriet avslører alt, men bilen er høyst ekte, og bunnplaten med chassisnummeret er intakt. Jeg begynner å se at det kunne blitt en skikkelig fin Mini ut av den, og jeg velger den beste rødfargen (tartanrød), nå som den kjedelige blålakken har blåst av, både innvendig og utvendig. Vi er nå i 2021. Det er her bilens redningsmann kommer inn i bildet. Gunnar Iversen. Han er altmuligmann hos Elektro Partner og tilfeldigvis utdannet mekaniker hos Nielsen og Aarestrup, som den gang var Morris i Grindsted, og Gunnar tar på seg oppgaven med å montere bilen.

Det vil ta helt til 2022 før bilen er tilbake på verkstedet for de siste småjusteringene av karosseriet. Lakkering tar tid, og det blir skikkelig bra. Sommeren 2023 henter vi bilen og monteringen kan begynne.

Delene mine fra tidligere prosjekter kommer godt med

Jeg hadde brukt ventetiden til å finne de manglende delene, som forakselen og en ny bakaksel. Vi velger imidlertid å gi den et "tørt" understell. De tilhørende delene anskaffes, og understellet klargjøres for montering. De originale hydrolastiske fjæringselementene var i for dårlig forfatning. Det tar tid, og mange av de små delene som var i mitt eget lager av Mini-deler klargjøres for montering. Jeg har lagret noen deler i flere tiår, for eksempel et helt komplett interiør til en Mark II i svart. En bakluke som passer til en '68 blir også funnet, og Bent Fasterholdt (Billund) retter den opp og sveiser en ny bunndel. Litt av en kunst. Alle brikkene til det store puslespillet er nå klare.

Bilen er satt sammen med stor tålmodighet og med deler som er korrekte for vintage-modellen, bortsett fra Cooper-spesifikke motoroppgraderinger og skivebremser. For en forskjell de ekstra 17 hk gjør for trekkraften.

Over en periode på 8 måneder monteres bilen del for del, og 17. januar 2025 kjører bilen de første meterne for egen kraft, og 5. februar er den ferdig montert. Noen turer til prøvekjøring for å fikse diverse småting skjer utover våren og sommeren. Den gamle Minien har blitt gjenfødt etter flere tiår i møllkule. Johnny ville vært stolt av resultatet.

Der kom ikke nummerplader på den i 2025, men det sker nok i det nye år.