top of page

Det var en guttereva i den



Mi Kadett

Mi Kadett

Kadett var i mange år Opels mest populære modell. I en periode på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet var den Danmarks mest solgte bilmodell, måned etter måned. Jeg har kjøpt og solgt mange av dem i min tid. Det var mange brukte biler til salgs, det var lette biler å reparere, og da kunne de selges med rimelig fortjeneste. Kadett C, D, E-modellene var alle populære biler i dette landet.


En Kadett i en bilforhandlers bruktbilserie var alltid interessant

Så en litt forslått Kadett i bruktbilutvalget til bilforhandlere var alltid interessant for meg. I 1994 var det ikke lenger salg av bruktbiler jeg supplerte inntekten med. Men jeg klarte fortsatt ikke slutte å se. Jeg var innom Storegårdsbiler i Bramming i et annet ærend da jeg fikk øye på en Kadett E fra 1985 1.6S stående i rekkene. Den hadde en liten skade foran men var ellers intakt og uten omfattende rust. Jeg spurte om prisen, og siden rekken av brukte biler var lang, tilbød jeg meg å gi det samme for bilen som de hadde gitt for den, og en avtale ble gjort. Vi kunne bruke bil nummer 2, og dette var en lett gjenstand. Selv om E-modellen på ingen måte var min favoritt, var det en romslig bil med plass til barnevogn og det var akkurat det vi trengte den gangen.


Da jeg fikk den hjem, begynte jeg med en gang. Bilen var kjørt med dårlig limt frontrute, slik at den var våt i bunnen, og støtfanger foran og hjelm måtte skiftes, og det måtte også ny frontlykt til. En bilopphugger i Midtjylland hadde nettopp hakket opp en GSI. Jeg koblet på tilhengeren og kjørte opp for å hente delene jeg manglet, for et annet interiør enn den dritbrune som satt i bilen ville være et stort løft for atmosfæren inne i bilen. På midten av 90-tallet var hver søppelplass full av Kadetts, så du kunne finne alt for en Kadett for en liten penge. Til min overraskelse hadde delene jeg hadde kjøpt over telefonen en fin mørk rød metallisk farge. GSI-en de kom fra hadde mange skader bak, så jeg kjøpte hele fronten. En annen bergingsplass hadde en skadet Kadett Sport stående, hvorfra jeg kjøpte hele interiøret inkludert de fine Recaro-setene som var i de modellene. Så traileren min var pakket da jeg kjørte hjem.


Plan for bilen tar en sving

Under kjøreturen hjem bestemte jeg meg for at jeg ville male hele bilen i samme fine farge som delene jeg tok med hjem, fordi alt jeg trengte for å lage en smart bil av disse delene var en GSI-bakstøtfanger som passet sommeren. prosjekt. Jeg skrellet alt ut av bilen og kastet det til maleren min og ba ham gjøre sitt beste. Jeg fikk den tilbake akkurat i tide til sommerferien og brukte en uke på å samle inn Kadetten vår. Siden vi ønsket å bruke den selv en stund fremover, anstrengte jeg meg litt for å få alt gjort skikkelig. Den hadde ikke kjørt mer enn 100 000 km og gikk meget bra både i motor og gir.


Det var en guttereva i den

Denne Kadetten ble litt guttete, og den endte opp med å bli en veldig fin bil. Da jeg så det samlede ferdige resultatet, ble jeg enig med meg selv om å bare gi det siste sjansen. Det betyr fine Fondmetal-felger, GT-ratt og instrumentering. Kosmetisk perfekt. Så jeg kastet meg over motoren med den store servicen, som bl.a. inkludert oppussing og optimalisering av Varajet II-forgasseren og en ny Simens «free flow» sportseksos, i stedet for den håpløse ettermarkedseksosen av ukjent herkomst som satt på bilen.

Alt gikk faktisk så bra at vi dro på sommerferie i den romslige bilen nummer to den sommeren. Alt var som det skulle bortsett fra bilens håpløst dårlige understell. Jeg hadde hatt en ny Kadett E på 80-tallet og visste godt at det ikke var modellens sterke side. Jeg ringte en viss Mr. Henrik Lundgård, som hadde kjørt rally i disse bilene, så han måtte vite hvordan han skulle få en slik bil til å kjøre skikkelig. For hvis det er noe jeg ikke takler, så er det en bil der fjærene og støtdemperne ikke stemmer overens. Kadett E hadde et historisk dårlig oppsatt understell, den ble litt bedre med ansiktsløftningen i 1990, men aldri bra.


Kjøreglede finner du i Opels motorsportkatalog

Henrik Lundgård ga meg noen originale reservedelsnumre på originale foringer og fjæring, som ble funnet i Opels motorsportkatalog. Han anbefalte meg også å bruke fjærer og støtdempere fra fjorårets GSI, som trolig kom fra Bilstein. Jeg fant et slikt sett, og Opel i Herning skaffet meg de optimaliserte rallydelene. Da delene ble lagt til var bilen nesten ikke til å kjenne igjen, både komfort og sport ble forent, og bilens kjøreegenskaper var som forvandlet. Det ble veldig bra. Vi beholdt bilen i 3 år og kjørte 80 000 km i den, og da jeg solgte den fikk jeg 20 000 kr mer for bilen enn jeg tidligere hadde betalt for den på Storgård biler. I 1995 var vi for eksempel på langtur i bilen gjennom Europa, med 3 barn i baksetet. Det gikk fint, bortsett fra det manglende luftkondisjoneringssystemet. Det manglet vi spesielt da vi kom til London, hvor det var hetebølge og 33 grader. Denne Kadetten hadde æren av å være min siste hjemmebygde familiebil. Dessverre tok jeg ikke så veldig mange bilder av bilen, men her er de få som finnes.

I ettertid. Jeg solgte bilen til en ung mann her i byen. Dessverre knuste han bilen i et kryss i sentrum. En bil overholdt ikke forkjørsretten, og jeg så det triste synet av vår fine Kadett som lå på siden. Han hadde bilen i ett år før ulykken, og kjøpte deretter en original GSI som neste bil. Jeg møtte ham en søndag morgen på bakeriet, hvor han sa: «Det er litt synd at «din» Kadett ble knust, for GSI-en min går ikke like bra som den jeg kjøpte av deg».


Takk, Henrik Lundgård, for oppskriften...






Kadett

Modelnavnet Kadett så dagens lys i 1937. Produksjonen av den første Kadett ble stoppet av krigen. Etter krigen ble denne bilmodellen og hele produksjonsapparatet tatt som krigsbytte og flyttet til Russland, hvor produksjonen ble gjenopptatt under navnet Moskvitch.


Kadett-navnet dukket opp igjen i 1962 (modell A). Det var en liten halvkjedelig skoeske av en bil, som likevel oppnådde en viss popularitet, med i underkant av 650 000 eksemplarer av modellen som ble produsert. Modellen var kun i produksjon i perioden fra 1962-1965.


Modellen fantes i 3 versjoner, som Sedan, Van og Coupe, alle med den samme lille 993 cc skyvestangsmotoren. En god liten maskin som forøvrig kom til å betjene Opel i mange modeller helt frem til 1993, da den etter lang trofast tjeneste forsvant fra Corsa-modellens motorprogram.


B-modellen

Kadett fikk sitt store gjennombrudd med B-modellen. Det var en litt større bil, pent designet og i produksjon fra 1966-1973. Nesten 2,7 millioner eksemplarer av B-modellen ble solgt. Denne modellen kom i en rekke versjoner og med et bredere utvalg av motorkonfigurasjoner. B-modellen fikk også et sporty preg i form av de fine SR- og Rally-versjonene, som til og med hadde godt av den store CIH-motoren i 1,5, 1,7 og 1,9 liters form.


Kadett-motoren

Det var imidlertid den lille OHV-støtstangsmotoren som var standardmotoren i flertallet av alle B-modeller, mest brukt som 1,1 liters versjon. Det var den samme motoren som med litt større boring brakte motoren opp til 1078 cc.

Som standard hadde denne motoren 45 hk, og som S-motor med litt høyere kompresjon leverte den lille maskinen hele 54 hk. Kadett-motoren presterte bra til tross for at den hadde et sylinderhode med bare 3 eksosåpninger og to siamesiske inntaksporter som forgrenet seg inne i sylinderhodet mellom eksosåpningene (som på motoren i BMC A-serien).


Alle versjoner hadde dessverre en liten primitiv Solex 35 PDSI-forgasser med manuell choke. Men til tross for den enkle motoren og det sparsomme utstyret, var denne motorens egenskaper at den ikke brukte særlig mye drivstoff og at den var slitesterk. I B-modellen fikk 1.1-motoren til og med overbygg i form av en 60 hk SR-motor med 2 Solex 35 PDSI-forgassere og økt kompresjon (9,2:1).

I 1971 kom den siste og siste versjonen av denne motoren. Boringen ble økt nok en gang, og det var nå en kraftig overkantmotor. Alle versjoner av denne legendariske lille motoren, fra 1.0-motoren til 1.2 (1196 cc) fant veien inn i B-modellens store motorrom.


Dette med å øke motorvolum var veldig vanlig praksis på den tiden, og en veldig enkel og billig måte å få mer motorkraft på. Det kan virke rart og unødvendig at Opel valgte å utstyre denne modellen med de mange forskjellige motorkonfigurasjonene av det som i utgangspunktet var to forskjellige motorfamilier OHV og CIH. Men B-modellen var litt av en verdensbil, og derfor var det de lokale avgifts- og forsikringsforholdene som gjorde at B-modellen ble motorisert så forskjellig fra land til land. Her i Danmark var det 1.1 og 1.2 versjonene med N (normal bensin) som var mest vanlig.


Stort motorrom og liten motor gjorde alle bakhjulsdrevne Kadett-modeller ekstremt brukbare og enhver gjør-det-selv-mekanikers drøm.


Til tross for at den bare hadde 3 hovedlager og kort slaglengde, var denne motoren en overraskende slitesterk og livlig liten motor. Men siden det kun var 2,5 liter olje til å smøre maskineriet, var det viktig å holde oljenivået på maksimalt og skifte motorolje i tide. Det var også viktig å sørge for å ha nok vann på radiatoren, fordi det ikke var noen ekspansjonstank i kjølesystemet, og motoren føltes ikke god å gå varm. Motoren hadde en lett gjenkjennelig lyd, med klikket på ventilene som en del av sjarmen.


Girkassen var like enkel som motoren, 4 hastigheter med synkronisering på alle forovergir. Imidlertid ble den stive bakakselen i det minste over tid avfjæret med spiralfjærer i stedet for de primitive bladfjærene.

Versjoner med 1.0- og 1.1-motorer hadde en lang skråstilt girspak som gikk direkte inn i girkassen. Senere ble det laget en karosserivariant med en større girtunnel, som ga plass til et tilbaketrukket girskifte, et fint kort og presist girskifte, her i Danmark svært vanlig i Holliday-modellen.


C-modellen

C-modellen fra 1974-1979 ble bygget etter samme standarder og mange deler var de samme. Likevel var det en helt annen bil. Selv om konstruksjonen nå kunne anses som litt gammeldags, vant C-modellen mange kjøperes gunst og ble svært populær. Opel gjorde mye ut av avstemningen, og det kom en harmonisk liten bil ut av den, som nøt stor popularitet her i Danmark. C-modellen var den siste lille Opel med bakhjulsdrift og den siste bilmodellen som ble montert her i Danmark, faktisk var en Kadett C den siste bilen som rullet av samlebåndet på GMs monteringsfabrikk i København.


Modellen kom i mange varianter, som Sedan i to- og firedørsversjoner, stasjonsvogn, Coupe, 3-dørs Hatchback (by). Den sjeldneste C-modellen var Aero, som hadde åpent tak. Bare 1242 eksempler av denne modellen ble laget hos Bauer i Stuttgart. Disse bilene er i dag verdsatte samleobjekter.


I 1978 fikk modellen en ansiktsløftning, preget av at de fremre sideblinklysene gikk rundt hjørnet foran, så forskjermene var annerledes. Det ga bilen et helt annet utseende, og mange eldre modeller fikk installert disse modifiserte forskjermene da originalene var gjennomrustet. Modellen kom i et hav av spesialmodeller som Berlina, SR, GTE og City.


Coupe-modellen var tilgjengelig med alle motorvarianter bortsett fra den lille 1.0-motoren. Det vil si 1.2, 1.6, 1.9 og 2.0.


Modellene med 1.9- og 2.0-motorer hadde Bosch L-Jetronic-injeksjon og henholdsvis 105 og 115 hk. Disse modellene vant mange seire i Rally og er i dag svært verdifulle samleobjekter. Med det fine Bilstein-understellet er det en særdeles morsom bil å kjøre. Komfort var aldri bilens sterke side, men det er likevel lett å forstå hvorfor denne bilen fikk klassikerstatus utover det som er vanlig for en liten Opel.


Kadett C kom også i en Vauxhall-variant under modellnavnet Chevette. Denne modellen hadde en Vauxhall-motor og en mer aerodynamisk front, en modell som også fikk en viss popularitet her i Danmark. Chevetten ble aldri sett på som en Opel, noe den ikke var. Men den overlevde Kadett og var i produksjon helt frem til begynnelsen av 1984.


C-modellen var en virkelig verdensbil og fikk bred distribusjon, den ble for eksempel funnet som Daewoo, Buick og Isuzu. C-modellen hadde samme girkasse som B-modellen, men kunne leveres med 3-trinns automatgir.


Opel gikk langt for å matche styringen og fjæringen best mulig. De lyktes nesten med å skjule bilens enkle og gammeldagse teknologi. De bakhjulsdrevne Kadetts var gode å kjøre på grunn av velbalanserte kjøreegenskaper. Men på is og snø var den lette bakhengeren litt til bry. Bilens veigrep var rett og slett for dårlig. Dette ble pinlig avslørt i de snørike vintrene på slutten av 70-tallet, da en flis i bagasjerommet var det eneste alternativet for omtrent grei fremkommelighet. City-modellen, om mulig, enda verre – den var rett og slett håpløs når det var snø på veien. Men C-modellen var billig i drift, holdt annenhåndsverdien godt så lenge rusten ikke hadde tatt for mye tak. Opel gjorde ingenting for å beskytte bilene sine mot rust. En 4-5 år gammel Kadett som ikke var understellsbehandlet kunne vært gjennomrustet flere steder. Disse bilene var verkstedets beste venn, lette å skru opp og relativt servicekrevende. Alt kunne lages med vanlig verktøy, og det kunne selges mange gode verkstedtimer, noen av dem med sveiser, når de skulle dukke opp når eieren byttet.


C-modellen var bilen som avsluttet en ære med små bakhjulsdrevne Opel-biler. Alt det sportslige utstyret du kunne kjøpe, kombinert med de fine, velbalanserte kjøreegenskapene, gjorde bilen populær blant både store og små. C-bilmodellen fremstår nok for mange som opplevde den i sin storhetstid som den mest «ekte» Kadett av dem alle. Med en produksjon på ikke mindre enn 3,3 millioner også den mest populære!


Artikler du må lese:

3 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page